Telefon:  +47 77 64 57 86
Telefaks: +47 77 64 48 31

E-post:

Alberto V. Thoresen

Adresse:

Tvangsforskningsnettverket                                                                                            Institutt for samfunnsmedisin
Universitetet i Tromsø
9037 Tromsø
 

 

For kontakt og oversikt over alle våre ansatte; klikk her

 

 

Opprettet: 7.1.2009

Siste oppdatering: 31.8.2010

 

                                   
Kommende arrangementer 

Møte i den faglig ressursgruppen 
Klekken. (Mer info kommer senere)

Klækken hotell

 

                  

Institutt for samfunnsmedisin 
 

Nettverket for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet (Netfort) er etablert ved Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsmedisin.

Formålet med tvangsforskningsnettverket er å oppsummere kunnskapsstatus på feltet og stå for utarbeidelsen av en plan for forskning og kunnskapsutvikling når det gjelder bruk av tvang i psykisk helsevern. Nettverket skal bidra til kunnskapsutvikling og forskning om bruk av tvang i det psykiske helsevernet ved å bidra praktisk til at det kan gjennomføres metodisk holdbar forskning på dette området i Norge.

Leder er professor Georg Høyer

 

 Les mer >>

---

• Innføring 
• Tabell 1  
• Tvangsbehandling med legemidler utenfor døgninstitusjon
• Tvangsmidler i dønginstitusjon
• Tvangsbehandling i døgninstitusjonndling med legemidler uten samtykke utenfor døgninstitusBehandling med legemidler uten samtykke utenfor døgninstitusjon

Behandling med legemidler uten samtykke utenfor døgninstitus

---

TTTT 

Innføring 

Tvangsbehandling med legemidler er kanskje det området innen tvangsbruken som vi vet minst om. Det er grunn til å tro at datagrunnlaget er mangelfullt, praksis varierende, og at begrepsavklaring opp imot tvangsmidler i noen tilfelle er uklar. Det siste preger også det som er gjort av forskning på dette feltet.

Tvangsbehandling innen psykiatrien er hjemlet i § 4-4 i psykisk helsevernloven som omhandler Behandling uten eget samtykke, og det er senere kommet utfyllende forskrifter.

Det er en forutsetning at pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern og at kriteriene for dette således er oppfylt. Forsøk på samtykke til behandling skal være forsøkt, og behandlingen skal være i overensstemmelse med anerkjent metode og praksis. Nytt fra 2006 er at man som ledd i behandling av alvorlige spiseforstyrrelser kan gi ernæring uten pasientens samtykke såfremt dette ansees som strengt nødvendig. ECT kan ikke gis som tvangsbehandling.

Med mindre pasienten og dennes sykehistorie er meget godt kjent fordres det en observasjonstid på minimum tre døgn før slikt vedtak kan fattes. Unntak kan gjøres om pasienten ellers lider alvorlig helseskade, eksempelvis der pasienten nekter å drikke eller spise av frykt for å bli forgiftet, og denne frykten vurderes som symptom på psykose. Pasienten kan påklage vedtaket til Helsetilsynet ved Fylkeslege. Om pasienten påklager vedtaket innen 48 timer, kan i regelen ikke tvangsbehandling igangsettes før klagen er behandlet. Sykehuset plikter å bistå i klageformidling.

Et vedtak om tvangsbehandling kan gjelde inntil 3 måneder, men man skal tilstrebe kortest mulig varighet. Etter 3 måneder kan et vedtak fornyes, selvsagt forutsatt at kriterier fortsatt er til stede og pasienten fortsatt er underlagt tvungent psykisk helsevern..

I henhold til lovteksten skal behandling med injeksjoner kun gis dersom det ikke er mulig å få pasienten til å ta medisin gjennom munnen.

I praksis fattes i dag de fleste vedtak om tvangsbehandling i psykiatriske sengeposter. Et vedtak om tvungen behandling kan imidlertid vedvare og fornyes etter utskrivning, dersom pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. I vanlig klinisk praksis vil dette være tale om pasienter med alvorlige kroniske psykoselidelser som ikke ønsker ta imot behandling mot psykose og der det kan argumenteres med alvorlige konsekvenser for pasienten eller omgivelsene dersom behandling opphører. I dag er et økende antall distriktspsykiatriske sentre godkjent for tvungent psykisk helsevern, men vi vet lite om omfanget av vedtak om tvangsbehandling ved disse. Trolig er det store geografiske forskjeller hva angår fordeling av slike vedtak mellom sykehus og distriktspsykiatriske sentra, basert på ulik ansvarsfordeling for behandling av de mest alvorlig syke. I flere områder er nok fortsatt behandlingsansvaret tillagt sykehusavdelingene, men det pågår en bevegelse i retning økende grad av desentralisert ansvar for langtids behandling av alvorlig psykisk syke.

I Norge skilles det klart mellom tvangsbehandling med legemidler og det som kalles farmakologiske tvangsmidler. Med farmakologiske tvangsmidler menes bruk av kortidsvirkende legemidler for å hindre alvorlig skade på personale eller pasient. Dette er hjemlet i § 4-8 i Psykisk helsevernloven, er å anse som en nødrettshandling, og er ikke å betrakte som behandling. Imidlertid kan man, om pasientens uro er å betrakte som ledd i en psykose, anvende kortidsvirkende legemidler med antipsykotisk effekt. Vi har sett eksempler på sykehus med høyt forbruk av farmakologiske tvangsmidler og tilsvarende lite omfang av dokumentert tvangsbehandling, noe som kan tolkes i retning av ulik praktisering av lovverket.

Internasjonalt brukes begreper om tvangsmidler og tvangsbehandling om hverandre, noe som vanskeliggjør sammenligning mellom forskjellige land.

I Norge er det lovfestet at alle vedtak om tvungen behandling skal nedtegnes i egne skriftlige protokoller. Basert på disse protokollene rapporterer sykehusene årlig tall for tvangsbehandling til Norsk Pasientregister. Tallmaterialet har imidlertid dårlig kvalitet. Dette skyldes dels mangelfull rapportering, dels uklarhet med hensyn til hva som skal rapporteres. Elektroniske protokoller for tvangsbehandling planlegges innført, og vil trolig bedre kvaliteten på disse data. De lokale helsetilsyn rapporterer også årlig data for klagebehandling til Helsetilsynet sentralt, men foreløpig publiseres ikke disse data.

Det foreligger lite kunnskap om omfang og praktisering av tvangsbehandling i Norge i dag. De få publikasjoner som foreligger, tyder på at det i all hovedsak er pasienter med alvorlige sinnslidelser, primært schizofreni, som behandles på tvang.

Tabell 1. Døgnpasienter i det psykiske helsevernet for voksne med vedtak om tvangsbehandling siste tre måneder. Andel av pasienter tvangsinnlagt ved behandlingsstart. Pasienttellingen 2003 og 2007. *

Døgnpasienter i det psykiske helsevernet for voksne med vedtak om tvangsbehandling siste tre måneder. Andel av pasienter tvangsinnlagt ved behandlingsstart. Pasienttellingen 2003 og 2007.

	1999	2003	2007
Legemidler	N.A.	19	26
Ernæring	N.A.	N.A.	1
Annet	N.A.	8	3
Én eller flere typer vedtak	N.A.	24	29
Antall pasienter med vedtak om tvang (2)	2 227	1 510	1 301

 1) N.A. - Not available
 2) Gjelder tvungent vern ved behandlingsstart 
* SINTEF- Helse "Døgnpasienter i psykisk helsevern for voksne 20. november 2007" (side 115)
 

SINTEF har på oppdrag fra Statens helsetilsyn undersøkt bruk av tvang i psykisk helsevern med og uten døgnopphold**. Her er noen av resultatene i forhold til pasientegenskaper.  

Behandling med legemidler uten samtykke utenfor døgninstitusjon

• Behandlerne svarte at 443 pasienter hadde blitt behandlet med legemidler uten samtykke utenfor døgninstitusjon i løpet av behandlingen. Dette utgjør 2,1 prosent av alle de polikliniske pasientene.
   
• Av disse hadde 85 prosent fått schizofrenidiagnose. Nesten to tredjedeler var over 40 år gamle. Så godt som samtlige var trygdet (98 prosent) og det var et flertall menn blant pasientene som var blitt tvangsmedisinert.

Tvangsmidler i døgninstitusjon

• I populasjonen var det blitt brukt tvangsmidler overfor syv prosent av de 4200 innlagte pasientene i løpet av de siste tre månedene forut for registreringen. Kortidsvirkende legemidler var blitt brukt overfor fire prosent, mekaniske tvangsmidler overfor tre prosent og isolasjon ovenfor tre prosent.
   
• I motsetning til de andre tvangsvariablene som oftere var blitt benyttet overfor menn enn kvinner, var det her flere kvinner som det var blitt benyttet tvangsmidler overfor.

Tvangsbehandling i døgninstitusjon

• Blant pasientene som var blitt tvangsbehandlet var det flere menn, yngre, ugifte og uføretrygdede enn blant de som ikke hadde blitt tvangsbehandlet. De to gruppene hadde relativt likt utdannelsesnivå, men flere hadde schizofrenidiagnose og flere var bostedsløse hos de som var blitt tvangsbehandlet. Det var også færre som hadde egen bolig uten tilsyn blant de tvangsbehandlede. Jevnt over er dette en gruppe pasienter som er svakere og mer sårbar på de fleste områder enn pasientene som ikke hadde blitt utsatt for tvangsbehandling.
   
• Det var relativt stor variasjon i hvor mange personer som var blitt tvangsbehandlet per 10000 innbygger mellom helseforetakområder og mellom de regionale helseforetak områdene. Variasjonen var fra Helgeland HF-område med 0,2 personer per 10 000 innbygger som hadde blitt tvangsbehandlet til Bergen HF-område hvor to personer per 10000 innbygger hadde blitt tvangsbehandlet. Asker og Bærum og Førde HF-område ligger også høyt med 1,7 personer som hadde blitt tvangsbehandlet per 10000 innbygger. Helseregion Vest RHF skiller seg generelt ut blant Helseregionene med 1,7 person utsatt for tvangsbehandling per 10000 innbygger. De fire andre helseregionene ligger lavere og relativt likt med en spredning fra 0,7 personer til 1 person tvangsbehandlet per 10000 innbygger.
   
• Det var i denne populasjonen 125 pasienter som var blitt tvangsbehandlet med annet enn legemidler. Disse er også ujevnt geografisk fordelt. Bergen og Fonna HF-område skiller seg ut med litt over en person per 10000 innbyggere. Helseregion Vest ligger også sammenlagt høyere på antall tvangsbehandlede per 10000 innbyggere enn de fire andre Helseregionene (RHF). På landsbasis ble 0,36 person per 10000 innbygger tvangsbehandlet med annet enn legemidler.

** Analyse av tvang i psykisk helsevern (SINTEF Helse)

 

Tilbake til toppen

Tilbake til Nøkkeltall om tvangsbruk i det psykiske helsevernet